 PROCOL HARUM: Matthew Fisher |
Gary Brooker, vokalist og keyboardist, er det klare midtpunkt. Han var tørrvittig mellom sangene og snakket om alt fra gresk på pensumlista til en gang de fikk good acid i Tromsø. Jeg kunne ikke noe for at jeg så Arild Rønsen om 20 år i gitaristen, mens Gary fortsatte å småprate om den nye plata som det tok 12 år å gjøre ferdig. – Det tok ikke 12 år å spille den inn! Det tok om lag tre uker. Iblant kan en lure på hvor tiden tok veien, vitset han.
Bandet lekte seg med sangene på scenen, og det er tydelig at de har gjort dette i noen år. Stemmen til Gary Brooker er klar men på samme tid også hes - en sammensetning som gjør at sangene appellerer og gjør dem interessante. Alle så ut til å ha full kontroll til enhver tid, noe som både er beroligende og selvsagt profesjonelt. Og profesjonelt arbeid er tilfredsstillende arbeid. Slik jeg ser det i hvert fall.
Gary Brooker hadde med seg Matthew Fisher på orgel, Geoff Whitehorn på gitar, Matt Pegg på bass og Mark Brzezicki på trommer som til sammen utgjør Procol Harum. Gutta gikk av scenen mellom ”Conquistador” og ”A Salty Dog”, men vi (og mest sannsynligvis også de) visste vi ikke kom til å forlate lokalet uten å ha hørt ”A Whiter Shade Of Pale” – noe vi heller ikke behøvde, for den kom til slutt. Dette var høydepunktet som avrundet en allerede storslagen konsert med ballader, trøkk og humor.
 GARY BROOKER: Sølvreven |
Settliste:
The VIP Room
Pandora's Box
A Robe Of
Silk
Grand Hotel
Wall Street Blues
Homburg
Robert's Box
Fellow Travellers
As Strong as Samson
Pause
Shadow Boxed
The Piper's Tune
So Far Behind
Blink
Of An Eye
Beyond the Pale
For Liquorice John
An Old English Dream
Weisselklenzenacht (The Signature)
The Emperor's New Clothes
Conquistador
---
A Salty Dog
A Whiter Shade Of Pale
Procol Harum – Oslo Konserthus – 6/3/03
PROCOL HARUM = 'BEYOND THESE THINGS'
Senere, på
telefon med guttas kontaktperson, snakket vi løst og fast om konserten, da han
med ett sa: “Her er Gary!” Det ble stille et par sekunder før jeg hørte
”Hello…? It’s Gary here…” I nærmest panikk (ok, rettelse: FULL panikk!)
rotet jeg frem en blokk og sa ”æh, øh, ahm, kremt, ehe” omtrent søtten
ganger før jeg kom på ett.
- Hvordan synes du konserten her i kveld var i forhold til de andre dere har spilt i Skien og Stavanger?
- Jeg må si at jeg synes kveldens konsert var varmere. Jeg tror det har noe med at Oslo er mer urban og folk tør å respondere litt. Ikke noe galt å si på Skien og Stavanger, men alt i alt synes jeg stemningen var bedre her.
Man er 21, har ikke – før kveldens konsert – hørt andre sanger enn ”A Whiter Shade Of Pale”. Dette er avgjort den største hiten deres. Sangen alle husker. Hva gjør man? Man bruker det man kan.
- Hvorfor tror du ”A Whiter Shade Of Pale” er den mest kjente sangen deres hittil?
- Fordi den er fantastisk! lo han. – Den rører ved noe i folk, den har litt mystikk som gjør at man lurer på hva som ligger bak. Noe vokste opp med den, andre mistet jomfrudommen til den, humret han på andre enden av telefonrøret. Selv var jeg fremdeles i en tilstand av mild panikk. – Den betyr noe for mange, så derfor er det en flott sang å spille.
Jeg husket at Sarah Brightman har sunget sangen, og lurte på om han har hørt den.
- Gjorde hun denne også? Jeg har ikke hørt den, men jeg har hørt henne synge ”A Salty Dog” som er på Diva-albumet hennes, tror jeg. Det coveret var i hvert fall veldig bra!
I et forsøk på å være litt småkjekk anbefalte jeg ham å høre på ”La Luna” albumet også, for å få med seg ”A Whiter Shade Of Pale”. Han sa at det skulle han, og ga røret tilbake til personen som fikk meg opp i dette uføret i første omgang.
En blanding av desperat, svett, nervøs og – som Jim Carrey sa det i ”Me, Myself and Irene” – an unbelievable cottonmouth, er jeg likevel glad for at jeg fikk et par minutter med mannen som originalt skrev og sang ”A Whiter Shade Of Pale” som ble hørt for første gang for over 30 år siden.