Shine on.... brightly?

Musikkguiden groove.no 2. mars 2003

Procol Harum:
The Well's On Fire (2003)

CD

4 av 7 poeng

Shine on... brightly!

Å ta for seg historien om Procol Harum er ikke gjort i en håndvending. De utviklet seg ut av det glimrende rhythm & blues bandet The Paramounts som var en av The Rolling Stones' store inspirasjonskilder rundt 1964. Procol Harums første singel A Whiter Shade Of Pale markerte på mange måter fødselen til den progressive rocken med sin uhemmede stjeling av motiver skrevet av J. S. Bach (selv om popmusikken allerede hadde lånt klassiske temaer en rekke ganger). Selv om dette har blitt signaturlåten til Procol Harum så står deres senere mesterverk som Homburg og A Salty Dog mer på egne bein som vakkertriste og usedvanlig stemningsfulle sanger anført av Gary Brookers karakteristiske stemme.

Etter et opphold på nesten 15 år bestemte de eldre herrer seg atter for å tre sammen i slutten av 1991 for å starte på The Prodigal Stranger. Senere har det blitt et livealbum og en innspiling av gamle Procol Harum-klassikere sammen med et symfoniorkester. Arbeidstempoet har blitt tregere med åra, men gutta holder forsåvidt stilen godt.

Dagens besetning er ledet av sjefen sjølv, Gary Brooker, med noe notehjelp av orgelmann Matthew Fisher og alle tekster skrevet som vanlig av Keith Reid. Gitarist Geoff Whitehorn er kanskje ikke et like velkjent navn for gamle Procol Harum fans, men han er definitivt like gammel i gamet som de andre gutta. I 1973 og 1974 spilte han med jazz-rock gruppa If, senere med Maggie Bell (fra Stone the Crows), Back Street Crawler, Roger Chapman og Elkie Brooks. I nyere tid har han spilt med Roger Daltrey Band og Bad Company. Han har spilt i Procol Harum siden reformasjonen i desember 1991, men har også hatt tid til å spille med The Who på gjenoppsetningen av Quadrophenia i Hyde Park i 1996.

Yngstemann Matt Pegg vikarierte en stund for faren Dave Pegg som bassist i Jethro Tull, men har også spilt sammen med Blinder, Francis Dunnery, Ian Brown og Chris Difford. Trommisen med det vanskelige navnet, Mark Brzezicki, var med på flere Pete Townshend soloalbum på slutten av 70-tallet og har siden tjenestegjort for Big Country, Midge Ure, Rick Astley, Joan Armatrading, The Cult, Fish med flere.

The Well's On Fire er innspilt i studioet til Queens trommeslager Roger Taylor sammen med produsent Rafe McKenna (som har samarbeidet med Ash og Big Country). Store deler av plata er innspilt live i studio og har dermed en naturlig ukomplisert flyt uten unødvendlig staffasje. Her er det ikke noe å utsette på lyden!

An Old English Dream starter plata i balladefart umiddelbart med den magiske kombinasjonen av Gary Brookers piano og Matthew Fishers orgel. Joda, gamlegutta er tilbake - og de eldes med stil på samme måte som Jethro Tull. De faller ikke for fristelsen for å introdusere noe nytt fanteri, dette kunne like godt vært ei låt fra Exotic Birds and Fruit (1974). Shadow Boxed kunne like gjerne vært innspilt av Roger Daltrey (den minner for eksempel sterkt om Martyrs and Madmen!) eller The Who. This World Is Rich griper noe av den sørgmodige stemninga jeg alltid har forbundet med Procol Harum, men blir kanskje på den annen side litt gammelmodig. Every Dog Will Have His Day viser rockerøttene til ei gruppe som har laget såpass tunge ting som Home (1970). Rart at det ofte glemmes at Procol Harum har laget vel så mye streit rock'n'roll som symfonisk rock. Tekstene til Keith Reid er ikke riktig så susete og "beyond these things" (eller procol harum som det heter på finlatin!) som i gamle dager. Dette gjør at han blir den 111. tekstskribenten som kommenterer 11. september, noe som for meg virker litt pinlig og unødvendig. Kankje det var likevel var bedre den gangen vi ikke skjønte hva han fabulerte om... Matthew Fishers bidrag Fellow Travellers er bygget over Georg Friederich Händels Laschia Ch'io Pianga (hentet fra en av hans operaer). Weisselklenzenacht starter morsomt nok med samme orgelakkord som A Whiter Shade Of Pale, sånn at du et sekund tror at det er den som skal komme nok en gang. Dette er en måte å si "det var også min låt" på, Fisher ble nemlig ikke kredittert for sitt bidrag, noe som i årene løp har bidratt mye til konfliktene mellom han og Brooker (og gjorde at Fisher slutta i 1970).

Med The Well's On Fire gjør ikke Procol Harum det noe dårligere enn sine jevnaldrede det er naturlig å sammenligne med. Jeg nevnte tidligere Jethro Tull, men det er også naturlig å sammenligne med Pink Floyd. I likhet med disse andre sekstiåringene som brøt gjennom på sekstitallet flytter ikke Procol Harum musikalske grenser, men de gjør heller ikke skam på sin gamle og respekterte tradisjon. The Well's On Fire overgår etter min mening noen av de svakere 70-talls albumene (som for eksempel Something Magic). Noe bedre kan man knapt forvente seg, og gamle fans vil ha stor glede av denne plata.

Nye interesserte bør nok først sjekke klassikerne, start med A Salty Dog og hør klassisk rock på sitt beste. Procol Harum spiller forøvrig i Stavanger 4/3, i Skien 5/3 og i Oslo 6/3-2003.

- Dag Erik Asbjørnsen, 02.03.2003