TSvakt serum, Procol Harumhe Well's on Fire

Aftenbladet 5. mars 2003

Noen ganske få av de store sekstitallsbandene er fortsatt i stand til å begå okei plater. Procol Harum er ikke blant disse.

Kjetil Wold

Procol Harum: «The Well's On Fire» (Eagle records) Produsent: Rafe McKenna/Procol Harum Spilletid: 59.08 min.

«The Well's On Fire» er en velprodusert, men fryktelig kjedelig plate. Pianist/vokalist Gary Brooker og hans mangeårige tekstskriver Keith Reid bøtter ut 13 nye låter sammen med organisten Matthew Fisher. Og så godt som alle er bleke og blasse ekko av et band og en musikk som en gang var.

Procol Harum anno 2003 framstår som et temmelig ordinært orkester. Det kokes tynn suppe på sen seksti- og tidlig syttitallsspiker: Velkjente bluesmønstre blandes med pompøs balladepop og akterutseilt rockgroove. Resultatet er kvasialvorlig, identitetsløs og ganske så sidrompa gammelmannspop.

Jeg skjønner rett og slett ikke hvor Procol Harum vil hen med en så retningsløs utgivelse. Det er vanskelig å tenke seg at bandet imponerer potensielle konsertarrangører med disse nye låtene. Og det er vanskelig å tro at konsertpublikummet lar seg slå til bakken av disse akk så trauste og seige melodiene.

Men de skal ha et bonuspoeng for at de i alle fall forsøker å bryte seg ut av tidsfellen. Bare synd Harum-leder Gary Brooker ikke legger mer sjel ned i et nytt album. Det er faktisk lov å forlange noe mer enn bare kompetent spilt lyd av ham og alle de andre heltene fra sekstitallet.

Åpningssporet «An Old English Dream» er albumets minst dårlige spor. Her er det et visst driv, melodilinjer og innlevelse fra Brookers side. Også balladen «A Robe Of Silk» holder minstemål. Ellers er det ikke mye å glede seg over.

Procol Harum spilte i Stavanger konserthus i går. Se anmeldelse annet sted på kultursidene.

kjetil.wold@aftenbladet.no