A Whiter Shade of Beer

De har for lengst gått inn i historien som rene ikoner. I likhet med The Moody Blues gestaltet Procol Harum rock med symfonisk tilsnitt, og begge band nøt i 1967 stor anseelse og popularitet. Procol Harum er dessverre fremdeles bare kjent for "A Whiter Shade Of Pale"; akkurat som The Moody Blues ikke evnet å komme unna "Nights In White Satin". Det allmuen antakeligvis aldri gidder å finne ut er at Procol Harum, frontet av sanger og pianist Gary Brooker, først og fremst var et intelligent rockeband som komponerte storslåtte album snarere enn hit-singler. Etter "Something Magic" (77) rullet de inn årene første gang, men i 1991 kunne forsmådde fans registrere et blekt og uforløst comeback-album i "Prodigal Stranger". Deretter forsvant gruppa igjen, men i år samlet Brooker atter troppene. Med seg selv og organist Matthew Fisher som de eneste gjenværende original-medlemmer tok bandet turen til Hell Blues Festival.

Dagens Procol Harum består av Gary Brooker, Matthew Fisher, gitarist Geoff Whitehorn, bassist Matthew Pegg (sønn av Dave Pegg - kjent fra Fairport Convention og Jethtro Tull), samt trommeslager Mark Brzeezicki. En felles pressekonferanse er det eneste gruppa tar seg tid til under oppholdet på Hell, men seansen blir preget av godt humør og en gjennomgående uformell tone. Det første man krever svar på er hvorfor bandet høster så fantastiske kritikker for årets turné. Hva er hemmeligheten? Gary Brooker har svaret:

- Masse øl. Bortsett fra det føles det alltid friskt, engasjerende og begivenhetsrikt i begynnelsen av et nytt samarbeid. Noe av spenningen ligger i hvorvidt bandet makter å huske akkordene, og det er sikkert denne type ting som har gjort årets første konserter såpass bra. Bandet ble offisielt "gjendannet" tidligere i år. Før det ante vi ikke om det var en eneste kjeft som gadd å høre på oss, men faktum er at Procol Harum later til å ha fått mange nye tilhengere. Vi har flere betalende tilskuere på denne turnéen enn vi hadde tidlig på 90-tallet.

- Men hva er det som driver dere til å gjenforene bandet akkurat nå?
- Vi har brukt opp pengene våre! sier Brooker og vifter megetsigende med armene. "Hvilke penger?" vil Geoff Whitehorn gjerne vite, og hele hurven bryter ut i latter. Dette til tross; det ligger et snev av alvor i uttalelsene. Brooker bringer det hele ned på jorda:

- Flere av oss mistet sine regulære arbeidsplasser. Matthew ble arbeidsledig, selv om han i det lengste vil benekte dette. Så, grunnen til denne reunionen er a) arbeidsledighet, og b) det faktum at vi ikke er kapable om å gjøre noe annet. Vi er interesserte i å gi så mange konserter som mulig. Dessverre ble en stor festival innstilt fordi Gary Moore, hovedattraksjonen, trakk seg. Han er en meget viktig og celeber fyr, denne Moore. Så lenge arrangører er villige til å booke Procol Harum vil vi slå til. Hva fremtiden bringer vet man jo ikke, men til og med Geoff stiller på dette, så vi mener kanskje alvor. Han måtte avbryte ferien sin.

- Det er riktig, murrer Whitehorn, - jeg var på ferie med kona i Portugal. Hun er der fremdeles. Ingen sure miner dog. Jeg mener - varme og solskinn betyr ikke så mye. I'd rather go to Hell.

- Hvor gammel var du, Brooker, da du første gang forstod at "A Whiter Shade Of Pale" ville bli stående som en av rockehistoriens mest populære låter?
- Vanskelig å si. Jeg forsto med én gang Matthew spilte orgellinja at vi hadde noe stort i gjære, men ingen av oss kunne gjette at låtas popularitet skulle anta slike høyder. Ei heller at den ville være populær i dag. Lyriker Keth Reid var på mange måter bandets sjette medlem. Dennes arbeider har måttet tåle kritikk som går på det kryptiske og utilnærmelige i hans tekster.

- Det er ikke alltid man begriper hvor Keiths tekster kommer fra eller hvilket innhold de gestalter, men det er temmelig prosaisk så lenge en viss kvalitet, poesi og ordmagi ligger til grunn. Jeg elsker fremdeles mange av de gamle låtene fordi de klinger bra, og da behøver du ikke fornemme deres eksakte materie. Det lyriske danner en flott syntese i smeltepunktet med musikken vår. Til sammen blir det ikke spesielt tilgjengelig, men det er nå engang slik Procol Harum er. Vi hører relativt sjelden folk si at "A Whiter Shade Of Pale" er en oppskrytt komposisjon. Alle har for lengst innfunnet seg med at den har en stor betydning i rockens historie.

- Hva er deres egen favoritt?
- "A Salty Dog", kommer det unisont fra veteranene Brooker og Fisher. Så vet man det. Det alle nå spør seg om er hvorvidt det kan bli et nytt studioalbum.

- Hvem vet? Jeg hadde vel ikke trodd det, men så hører man om en label som er skikkelig gira på å få oss i studio, og det pleier å være en god start. Mer enn det tør jeg ikke love. Vi har ikke gjort ei skive siden "Prodigal Stranger" så det er kanskje på tide.

- Har dere jobbet med andre artister etter at dere på nytt parkerte Procol Harum?
- Jeg har vært på veiene med Bill Whymans Rythm Trio, og det utartet til å bli noe av et helvete. Da er det helt annerledes å jobbe med denne gjengen, sier Brooker og nipper til ølen sin. - For det første består dagens Procol Harum av hyggelige mennesker, for det andre er de edruelige (lattersalven avdekker muligens et ironisk paradoks), og for det tredje kjenner de mer enn tre akkorder. Musikalsk byr Procol Harum på helt andre utfordringer, og det liker jeg.

- Procol Harums største låter er veldig orkestrerte. Hvordan vil dere løse konsertavviklinger uten et orkester? Ta "Grand Hotel" for eksempel....
- Jeg forstår poenget ditt, men akkurat nå er vi tilbake i startgropa med piano og orgel parallelt. Det ser ut til å fungere i live-setting. Vi har dog ingen synthersizere, og det er selvfølgelig fordi vi ble nødt til å selge dem. "Grand Hotel" er blant de komposisjonene vi ikke kommer utenom, og såfremt Matthew greier å signalisere hvilken toneart den går i, så vil publikum kunne bevitne en veldig bra live-versjon av denne. Vi ser behovet for mer øving, men det tar brodden av spontaniteten. Som regel ror vi det hele i havn så lenge alle involverte blir enige om toneart før opptakt. Litt rusk i maskineriet må en tåle.

Resten av intervjuet, sammen med full diskografisk gjennomgåelse kan du lese i Monster Magazine nr. 3.