Procol Harum in Hell

Per-Magne Midjo in Trønder Avisa 15.9.01

En kveld for mimring
HELL: - Hell Blues har blitt en arena for oppfyllelse av gamle drømmer, sa Knut Morten Johansen. Øyeblikket etterpå entret Gary Brooker, Matthew Fisher og resten av Procol Harum scenen i Rica Hall. Mimringen var i gang.

A night for remembering.
HELL: - Hell Blues has become an arena for fulfilling old dreams, said Knut Morten Johansen. The next moment Gary Brooker, Matthew Fisher and the rest of Procol Harum entered the stage at Rica Hall. And the remembering was under way.

Med kulemager og grått hår, men med øyne som glinset like forventningsfullt som hos en fjortis på Britney Spears-konsert, hopet 40- og 50-åringene seg opp framfor scenen.

Der var kredittsjefen i Åsen Sparebank, fylkesordføreren, lektoren fra Levanger videregående skole, markedskonsulenten på Leangen travbane og produksjonsarbeideren fra Norske Skog. De kom fra de fleste miljø fra hele Midt-Norge og de var forventningsfulle.

Fikk de så det de ville ha?

With paunches and grey hair, with eyes glittering expectation like fourteen year-olds at a Britney Spears concert, the 40- and 50- year-olds assembled in front of the stage.

Here were the credit manager from Åsen Savings Bank, the county mayor, the teacher from Levanger High School, the marketing consultant at Leangen racing field and the production worker from Norske Skog. They came from most communities all over middle Norway, and were waiting eagerly.

Did they get what they wanted?

Småklining

Uten tvil. Da klassikeren Homburg; duvet utover den fullsatte salen som tredje nummer, begynte de første parene og danse. Kanskje ikke like elegant som da de frekventerte utestedene for 20-30 år siden, men innlevelsen lyste og små forsøk på klining oppsto både her og der.

Andre hevet ølglasset i ren hyllest til sine gamle helter. Noen slapp armer og bein løs i frie rykninger mens ansiktet lyste mot scenen i pur nytelse.
Nå var det par jenter i 20-årene som forstyrret samholdet foran scenekanten med sine desperate skrik etter Status Quo. Men skrikene var veike preget av usikker kveldsform og visnet derfor hen.

Cuddles

Without a doubt. When the classic Homburg spread through the full-capacity venue, as the third song, the first couples began dancing. Maybe they weren't as elegant as when they frequented the clubs 20-30 years ago, but their involvement shone through and you could see a few experimental cuddles breaking out here and there.

Others raised their beer-glasses in salute to their old heroes. Some let arms and legs move free, while their faces shone towards the stage in pure pleasure. There was a couple of girls in their twenties disturbing the unanimity up in front of the stage with their desperate cries for Status Quo. But their weak cries, prompted by their uncertain mood of the night, died off.

Mobilmusikk

Da Gary Brooker dro i gang Conquistador kunne ikke en pen herre i sin beste alder dy seg. Han plukket opp mobiltelefonen, slo et nummer og holdt telefonen mot høyttalerne for å fange opp mest mulig av lyden. Om amtalen var avtalt eller impulsiv er umulig å vite. Men du verden som karen koste seg.

Selvfølgelig tok det helt av da Matthew Fisher lot sine finstilte hender løpe over tangentene til de første tonene av A Whiter Shade of Pale. Jeg sverger jeg så tårer trille hos flere av de mest intense foran scenen. Og der var ingen fjortiser, headbangers eller andre under 35 år. Der var godt voksne mennesker med gode jobber og etablerte hjem.

Om nytelsen og ekstasen skyldtes et vemodig tilbakeblikk på det som ugjenkallelig er borte eller om det var selve øyeblikket som var så stort, spiller mindre rolle. For mange vil fredag 14. september 2001 i Rica Hall bli husket som kvelden da en gammel drøm gikk oppfyllelse. Sånn sett vet Knut Morten Johansen hva han prater om.
 

Mobile music

When Gary Brooker started Conquistador a nice gentleman in the prime of his life couldn't let it be. He found his mobile phone, dialed a number and held the phone towards the speakers to capture as much of the sound as possible. If this call were agreed beforehand, or an impulsive act, it is not possible for us to know. But that guy really enjoyed himself.

Of course it really took off when Matthew Fisher let his delicate hands run over the keys for the first notes of A Whiter Shade of Pale. I swear I saw tears welling in many of the most intense faces in front of the stage. And that wasn't 14 years-olds, headbangers or others under 25. That was grown-up people with good jobs and established homes.

If the pleasure and ecstasy was attributable to a nostalgic take on what is inevitably lost, or because the moment in itself was so great, doesn't really matter. For many people Friday 14 September 2001 in the Rica Hall will be remembered as the evening when an old dream came true. In that sense  Knut Morten Johansen knows what he is talking about.
 

Gode låter

Procol Harum er selve inkarnasjonen på hva gode låter betyr for popularitet og platesalg. Gode musikere er de også og ikke minst behersket veteranene kunsten å balansere og variere lydbilde og volum. Men det viktigste i Rica Hall fredag kveld var gjenhøret med låtene som preget så mange for 30 år siden.

Musikk skal ikke alltid være nyskapende og trendsettende. De som går på konsert med et slikt utgangspunkt har ikke noe der å gjøre. Jeg venter spent på hvem Knut Morten Johansen hoster opp av ermet neste år.
 

Good tunes

Procol Harum is the incarnation of what good songs mean for popularity and record sales. They are also good musicians; not the least of the achievements of these veterans was their mastery of the art of balancing and varying the sound picture and volume. But the most important thing in Rica Hall on Friday night was hearing again the songs that formed so many, thirty years ago.

Music will not always be new-creating and trendsetting. Those going to a concert with such an outlook have nothing to do there. I am waiting excitedly to see whom Knut Morten Johansen will produce from up his sleeves next year.