Procol Harum at Bodo, 2 April 2005

Rune Slyngstad at Avisa Nordland

Mer enn bare en hyggelig historietime

More than just a cosy history-lesson (5 on the die)

Konsert
Stemmen til Gary Brooker holder fortsatt. Humoren er erkebritisk og god. Bandet er kanonbra. Det ble noen herlige timer med Procol Harum i helga.

Concert
Gary Brooker's voice still carries. The humour is arch British and good. The band is on cracking form. We had some wonderful hours with Procol Harum this weekend.

Lånte orgel. Jonathan Philips lånte hammond-orgelet til Bjørn Andor Drage, og fikk det selvsagt til å låte som det skulle. A borrowed organ: Jonathan Phillips borrowed the Hammond organ from Bjørn Andor Draga, and of course made it sound as it should.   Photo: Hans Trygve Holm

Gary Brooker er en morsom fyr. Det tok ham ikke mange minutter å komme nært publikum i den fullsatte kulturhussalen lørdag kveld. Det fikset han ved hjelp av spissfindige historier og kommentarer i veksel med klassikere fra Procol Harum-katalogen, og en bra rekke med låter fra bandets siste album, «The well's on fire» (2003).

Gary Brooker is an amusing cove. It didn't take him many minutes to get close to the audience that filled the Kulturhus theatre on Saturday night. This he accomplished with the assistance of amusing histories and comments, coupled with classics from the Procol Harum catalogue, and a good line of songs from the band's newest album, The Well's on Fire (2003).

I løpet av de fem første minuttene var lyden finstilt og lydbildet så bra som det kan bli med så kompleks og nitidig arrangert musikk. Jonathan Philips fikk hammondorgelet til Bjørn Andor Drage til å funke, og Geoff Whitehorn framsto som en supergitarist etter hvert som konserten skred fram. Det var med andre ingen grunn til å savne hverken Matthew Fisher på orgel eller Robin Trower på gitar. For det var bare sjefen selv, Gary Brooker (blir 60 år 29. mai), fra originalbesetningen til Procol Harum som besøkte Bodø. Men det gjorde ingenting.

During the first five minutes the sound was fine-tuned, and the soundscape was as good as it can be with such complex and intricate arrangements. Jonathan Philips put Bjørn Andor Drage's Hammond through its paces, and Geoff Whitehorn stood out as a super-guitarist as the concert developed. To put it another way, there was no reason to miss either Matthew Fisher on organ or Robin Trower on guitar. From Procol Harum's original line-up it was only the Commander himself, Gary Brooker (who turns 60 on 29 May), who visited Bodø. But that didn't matter at all.

Udødelig.
Brooker plasserte de kjente låtene sine fra 60- og 70-tallet i passe mellomrom mellom materialet fra «The well's on fire». Vi fikk «Pandoras box» som låt nummer to. «Homburg» kom som nummer seks, tett fulgt av «Shine on brightly».

Eternal
Brooker disposed his well-known songs from the 60s and 70s suitably among the material from The Well's on Fire. We got Pandora's Box as song number two, Homburg was number six, closely followed by Shine on Brightly.

Etter «Conquistador» hadde bandet spilt i femti minutter. Da fikk vi oppleve noe så sjeldent som at bandet tok pause. Greit nok, det. For da Brooker og de andre kom på scenen igjen, løftet de konserten gradvis til det helt store. Den storslåtte og symfoni-pregede balladen «A salty dog» var helt klart et av de store høydepunktene. Dette er ikke en rockelåt, men et udødelig verk som fortjener å leve så lenge musikk finnes.

After Conquistador the band had played for fifty minutes: then we had the unusual phenomenon of the band taking a break. But why not? Because when Brooker and co. came back on stage, they gradually lifted the concert to real heights. The magnificent and symphonic ballad A Salty Dog was unquestionably one of the major highs. This is no rock song, but an eternal masterpiece that deserves to live as long as there is music.       

Humor Procol Harum fleipet mye med det særnorske, og tok på seg vikinghatter mot slutten av konserten. Humour Procol Harum joked a lot about the typical Norwegian and donned Viking helmets hats towards the end of the concert   Photo: Hans Trygve Holm

Vikinger
Inn i mellom fleipet Brooker om Bodø og Norge. Om røykeloven og de drøye ølprisene på utestedene. Mot slutten tok de på seg vikinghatter og en enda mer fleipete tone.

Vikings
Sometimes Brooker joked about Bodø and Norway: the smoking laws, and the high prices in the bars. Towards the end they adopted Viking helmets and an even more jokesome attitude.

Det var med andre ord ingen gretten gubbe som satt bak pianoet i Bodø Kulturhus. Brooker fikk den kontakten som skulle til for å løfte stemningen, og sammen med det gode bandet dro de konserten dit den hørte hjemme. Procol Harum lot oss klappe veldig lenge før de kom på scenen igjen for å gjøre ekstranummer. Men det er bare ålreit å være litt tålmodig når den største låten av alle ennå ikke er spilt.

In other words, this was no grumpy old geezer behind the piano at the Bodø Kulturhus. Brooker established the contact that was needed to lift the mood, and together with the excellent band they pulled the concert into just the right place. Procol Harum made us applaud a long while  before coming back on stage do play their encores. But it's perfectly OK to be a little bit patient when the biggest song of all hasn't yet been played.

Så skulle det skje... Brooker tok en morsom intro til «A whiter shade of pale» ved å spille noen linjer av «When a man loves a woman» og «No woman, no cry». Så kom den selvsagt. Tidenes mest spilte sang på britisk radio. Versjonen vi fikk var helt ålreit. Selvsagt var den det.

Then it was about to happen. Brooker devised a funny introduction to A Whiter Shade of Pale by playing some lines of When a Man Loves a Woman and No Woman, No Cry. And eventually of course it came: British radio's most-played song of all time. The version we got was absolutely perfect. It goes without saying.

Fortsatt vital Gary Brooker leverte en veldig bra konsert i Bodø Kulturhus lørdag. Geoff Whitehorn briljerte på gitar. Still energetic Gary Brooker delivered a fine concert in Bodø Kulturhus on Saturday. Geoff Whitehorn was brilliant on guitar.   Photo: Hans Trygve Holm

Mer gammelt?
Totalt sett ble det kanskje litt for mye materiale fra «The well's on fire», et album som ikke har solgt særlig mange eksemplarer her hjemme. Og en svak låt som «Shadow boxed» kunne de kanskje ha kuttet til fordel for mer gammelt materiale.

More old?
All in all there was perhaps a little too much material from The Well's on Fire, an album that hasn't sold very many copies here. And a weak song like Shadow Boxed could maybe have been left out for some more old material.

Salen var selvsagt full av godt voksne mennesker som har minner fra en svunnen tid, som var kommet for å få en historietime og frisket opp minnene med gamle Procol Harum-låter. Men til tross for alle disse nye sangene, virket publikum storfornøyd med det de fikk oppleve. Det var det også grunn til. Dette var nemlig en flott og fyldig konsertpakke anført av en av tidenes flotteste rockestemmer. Som fortsatt høres bra ut.

The room was of course full of mature people with memories stretching back into pre-history, who'd turned out to receive a history lesson and refresh their memories with old Procol Harum songs. But despite all the new material, the audience seemed very happy with what they experienced. And quite rightly so. Because this was a fine and full concert package, headlines by the premier rock voice of all time. And it's still sounding good.

trans Roland / Jens